Jeg satt på bad gulvet, det var der jeg pleide å sitte når jeg ikke hadde det bra. Jeg kjente noe varmt renne nedover armen, jeg så ned, det var blod. Jeg ble ikke skremt, jeg ble rolig, jeg følte jeg hadde tatt kontrollen tilbake. Jeg stirret på det pulserende såret, fant ut at det ikke var stort nok, tok barberbladet som lå på gulvet og kuttet en gang til. Jeg kunne kjenne det, jeg kjente smerten som kom, blodet som rant og til slutt adrenalinet som slo til.
Alt det vanskelige, alt det vonde forsvant i det jeg tok det siste kuttet, det var en seier. Jeg klarte å kontrollere tankene selv, jeg trengte ikke hjelp fra noen, jeg, var min egen sjef, min egen styrmann. Lykkerusen varte noen minutter, det var noen verdifulle minutter, minutter jeg har tatt vare på, minutter jeg aldri kommer til å glemme.
Men lykkerusen gikk alltid over, tankene kom tilbake, og livet raste sammen. Dette skjedde hver gang, jeg klarte ikke holde kontrollen lenger enn noen stakkarslige minutter. Minuttene jeg så gjerne ville ha, ville gi alt for, til og med ødelegge kroppen min for. Disse minuttene såret alle rundt meg, og ikke minst meg selv.
Det var ikke alltid jeg klarte å holde kontrollen like bra, det var ikke alltid jeg klarte kutte rett, jeg var og er et menneske, vi har alle gjort og gjør feil.
Legevakten ble det, skammen hylte inni meg da jeg tok opp telefonen for å ringe etter hjelp. Såret var for dypt, det sprikte for mye, jeg kunne rett og slett ikke fikse det selv. Kontrollen var ute av mine hender.
En snill dame tok telefonen, hun ville hjelpe, jeg skulle bare komme.
Jeg kjørte bilen selv, jeg gikk inn selv, og jeg snakket for meg selv. Den snille damen på telefonen ba meg inn, hun snakket med meg, viste medmenneskelighet, hun så ikke ned på meg.
Legen kom inn, han glefset. Han likte ikke at mennesker som meg kom inn på legevakten når han kunne bruke tiden på å behandle virkelige sykdommer. Jeg sa ingenting, men ble likevel lei meg. Du kommer aldri til å få deg en kjæreste med de armene der? Du kommer aldri til å komme langt i et jobbintervju med de armene der! Hvorfor utdanner du deg innen helse når du ikke kan ta vare på deg selv? Vet du at du er stygg? Jeg viste alt dette, jeg viste det var sant, men likevel ble jeg lei meg. Han så meg ikke, jeg satt der rett foran ham, men han så meg ikke. Alt han så var et par stygge armer, ikke meg som person. Jeg var knust, viste ikke hva jeg skulle gjøre eller si. Han ville ikke sy meg, han nekten å behandle pasienter som meg. Vi var ikke verdt det.
Jeg dro hjem med mange vanskelige tanker, jeg forsto ikke helt hva som hadde skjedd. Jeg hadde tidligere møtt mange liknende leger som fortalte meg hvor dum jeg var, men de hadde alltid behandlet meg. Ingen hadde tidligere nektet meg behandling. Jeg var i sjokk.
Nå 1 år senere sitter jeg her, arrene mine gror, og jeg har ikke kuttet meg siden den dagen. Ordene traff meg i hjertet og jeg forsto at jeg ikke kunne leve slik lenger. Takk for at du turte å fortelle meg sannheten, for at du viste meg sannheten!
-----------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------
Et år har gått siden jeg postet dette innlegget, og jeg er stolt når jeg sier at jeg bare har hatt 1 liten sprekk på 2 år!
Sliter du med selvskading?
Kjenner du noen som gjør det?