Kampen mot fordommene!
Det å bo på en barnevernsinstitusjon.
Ungdommer som bor på barnevernsinstitusjon blir ofte sett på som problembarn.
Det har vært mye negativt om barnevernsinstitusjoner i media, jeg har selv vært der, og vil fortelle dere litt om hvordan det er der. Jeg vil også skrive om at det hjalp meg utrolig mye, så dette blir ikke en negativ vinkling, som det har vært i media.
Det første møtet med Røvika ungdomssenter:
I juni 2005 flyttet jeg inn i det nederste rommet på høyre side i Røvika ungdomssenter. Jeg var 16 år, og nettopp ferdig med et 10 måneders opphold på ungdomspsykiatrisk avdeling i Bodø. Jeg må ærlig innrømme at det var skummelt å komme til en helt ny plass, der jeg ikke kjente noen.
Rommet jeg fikk besto av en vask, en seng, et skap og en skrivepult. Ikke noe pynt, men det gjorde ikke noe, for jeg skulle bare være der 1 mnd, for da skulle jeg flytte i et fosterhjem.
Jeg hadde hørt at ungdommene som bodde der var kriminelle og farlige, så jeg turte ikke si så mye til de andre. Jeg skulle holde meg i bakgrunnen til jeg skulle reise. Dette skjedde ikke, ungdommene var snille som lam, jeg merket ikke noen forskjell på dem og mine venner hjemme. Vi gjorde helt normale ting, og hadde det både koselig og morsomt.
Livet inne på institusjonen var innholdsrikt, vi hadde både stall, trail sykler, gymsal, musikk rom og et arbeidstilbud der man kunne tjene seg noen kroner. Jeg og de andre ungdommene koste oss med hestene, hadde action fylte dager med trail syklene, høyde hopp i gymsalen, og plenklipping til den store gullmedalje! Bedre ble det i og med at personalet var hyggelige, og det føltes som at de virkelig brydde seg om oss, men det gjorde ikke de som bodde utenfor Røvika.
Utenfor denne boblen bodde det mennesker i vanlige hjem, og de hadde ville ideer om hvordan livet på Røvika var, og hvorfor ungdommene hadde havnet der. Jeg husker min første butikktur, jeg og 3 andre ungdommer skulle handle snop til kvelden og gikk inn på Rimi. Sure blikk kom vår vei. «ungdommer fra Røvika stjeler». De fulgte etter oss, for en gang for lenge siden hadde en ungdom fra Røvika stjelt, så da var det vel slik at alle de andre ungdommene gjorde det også.
1 måned gikk og det var tid for meg å reise til fosterhjemmet jeg hadde fått, men jeg ville ikke. Jeg hadde ikke møtt disse menneskene, og så skulle jeg plutselig flytte dit? Det ble helt feil for meg, så jeg fikk velge om jeg ville dra eller bli. Jeg valgte å bli, og jeg er utrolig glad den dag i dag at jeg valgte akkurat det.
Sommeren bleknet bort og jeg begynte første året helse og sosial på Fauske videregående skole. På skolebussen fikk jeg høre: «det er så morsomt å se hvor mange som står på Røvikas buss stopp, for det blir bare mindre og mindre jo lenger vi kommer inn i skoleåret» pøh tenkte jeg, jeg skulle ikke være en av dem, jeg skulle fullføre skoleåret for å bevise at jeg var annerledes!
Det skjedde mye på Røvika, og som om at det ikke var nok at vi slet så skulle avisen skrive om det vi gjorde. Dette endte opp med at det ble mye snakk på skolen, og som mange vet så blir en fjær til 10 høns når ryktene sprer seg, og mobbingen begynte. Nå skal ikke jeg pynte på sannheten og si at jeg var en engel mens jeg bodde der, for det var jeg absolutt ikke, men det ble ikke noe bedre av at alle skulle mobbe og snakke om ting vi gjorde i det private. Det endte med at jeg droppet ut av skolen, så gutten på bussen hadde rett.
Jeg fikk også høre en del teite sitarer mens jeg bodde der:
"Ungdommene på Røvika spiser Dumle til middag"
Vi var bortskjemte, til frokost fikk vi is med non stop, til lunsj fikk vi kake, middag fikk vi Dumle og sist, men ikke minst så fikk vi spise så mye godter vi ville til kvelds.
"Dere er bortskjemte, dere får alt dere peker på"
Alle ungdommer som kommer inn på en institusjon får klær, det finnes regler på hvor mye man skal ha av hver sort. Hvis en ungdom så og si ikke har noen klær, vil det så klart si at ungdommen får mye nye klær, men da blir han betraktet som bortskjemt. Dette er helt latterlig, er man bortskjemt når man får like mye klær som alle andre, bare at man får det i en smell for at man ikke hadde det fra før av? Ja, da er du den største klysen i verden!
"Dere får bare merkeklær" Bergans, diesel osv. Dette var en løgn, vi handlet helt vanlige klær, men hvis vi en gang sparte opp ukepengene og kjøpte oss en dyr genser for eksempel, ja da var det gjort, da ble vi stemplet som bortskjemte dritt unger.
"fattigbarn" Plutselig tok de oss andre veien - herregud, du kan ikke gå med cubus klær - fattigbarn!
Jeg klandrer ingen for denne oppførselen, for generasjonene over oss hadde satt ut et fryktelig rykte om Røvika. Noe om at da de var små så var det verstingene som bodde der. Og det henger igjen enda.
Jeg fikk mange spørsmål fra ungdommer om hvorfor jeg og de andre var på Røvika. Vi måtte jo ha oppført oss forferdelig siden foreldrene hadde sendt oss til en slik plass. Mange trodde vi var kriminelle, narkomane, tyver, men sannheten var at vi var helt vanlige ungdommer som ikke kunne bo hjemme.
Jeg syns det er tragisk at andre tenker på denne måten, hva har ungdommen gjort? Hva har foreldrene gjort? Hvorfor klarer de ikke ta vare på ungene sine? Hvorfor kunne ikke ungdommene oppføre seg slik at de kunne bo hjemme?
Jeg hørte disse spørsmålene x antall ganger i løpet av de 2 årene jeg bodde der. Hallo, kan man ikke la det være med det at hjemmesituasjonen ikke fungerte? Det er ingen skam og be om hjelp, barnevernet er til for å hjelpe, og det er akkurat det de gjør når de sender en ungdom bort.
Rett før jeg fylte 17 år fikk jeg flytte til avdeling «Leitebakken». Dette var et hus med 4 leiligheter midt i Fauske sentrum. Dette var avdelingen for dem som var gammel nok til å gå på videregående skole. Her skulle man lære seg å bli selvstendig, lage mat, handle inn, vaske klær, sette opp budsjett osv. Dette var en helt fantastisk plass med fantastiske mennesker. Jeg storkoste meg det året jeg bodde der og er evig takknemlig for alt de lærte meg.
Jeg begynte på helse og sosial linjen på nytt, og besto med glans. Jeg gikk 1 år på dansing, og storkoste meg, selv om jeg ikke var god. Jeg fikk mange gode venner og jeg har den dag i dag mange gode minner fra den tiden.
Jeg syns det er tragisk at mange har fordommer mot de som er under barnevernets vinger. En annen ting er det at de hetser barnevernet. Barnevernet gjør en god jobb, og burde virkelig få ros for det de gjør. De er der for å hjelpe, ikke ødelegge.
Røvika ungdomssenter fikk meg til å gå skole, hjelp meg psykisk og ikke minst ga de meg omsorg!
